1. Innledning
Dersom man som pasient har blitt påført en skade, kan man ha krav på erstatning. Dette gjelder for eksempel hvis man har blitt skadet som følge av undersøkelse, diagnostikk, behandling, pleie eller lignende. Mer konkret kan man ha krav på erstatning dersom man under en operasjon er påført en nerveskade eller man har fått en forverret prognose som følge av forsinket diagnostisering av alvorlig sykdom. Videre kan man ha krav på erstatning dersom man har fått en infeksjon i forbindelse med behandlingen.
Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) ble opprettet 1. januar 1988 og har siden det behandlet pasientskader voldt i offentlige sykehus eller i kommunelegetjenesten (sistnevnte først fra 01.07.92). NPE er et statlig forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Det meldes et betydelig antall skadesaker hvert år. De siste år har NPE mottatt over 3000 saker og hvor i overkant av 30 % har fått medhold i sitt erstatningskrav. NPE’s virkeområde ble tidligere regulert av ”Regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning”. Dette var et midlertidig regelverk basert på en avtale mellom staten og landets fylkeskommuner i påvente av ny lov om pasientskader.
Den 15. juni 2001 ble lov om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) vedtatt. Loven trådte i kraft fra 1. januar 2003 hva gjelder offentlig helsetjeneste. Loven trådte i kraft for den private helsetjeneste fra 1. januar 2009.
Formålet med loven var å gi pasientene et bedre erstatningsrettslig vern enn det som var tilfellet tidligere. Ansvarsgrunnlaget i pasientskadeloven er et objektivisert ansvar. Dette innebærer at pasienten som hovedregel ikke trenger å påvise skyld. I tillegg er den prosessuelle fremgangsmåte ved krav om erstatning forenklet. Man kan blant annet kostnadsfritt få prøvet saken sin gjennom NPE. Videre er lovens anvendelsesområde utvidet sammenlignet med tidligere rettstilstand, slik at alle pasienter nå har samme erstatningsrettslige vern.
2. Dekningsområdet
2.1 Ytre avgrensning
Pasientskadeloven § 1 gir en ytre avgrensning av lovens virkeområde. Første ledd knytter de skader loven omfatter til helsevesenet. Annet ledd knytter skadene som omfattes til en behandlingssituasjon.
Første ledd bokstav a - c angir tre tilknytningspunkter mellom skaden og helsevesenet. Det er tilstrekkelig at det er tilknytning etter et av dem. Bokstav a fastsetter at loven gjelder når skaden er voldt i institusjon under spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Etter bokstav b omfattes skader voldt under ambulansetransport av loven. Videre bestemmer bokstav c at skader voldt av autorisert helsepersonell omfattes av loven.
2. ledd ramser opp de situasjoner loven omfatter, eks. undersøkelse, diagnostisering, behandling osv. Loven gjelder for behandlingssituasjoner i svært vid forstand. Det må altså dreie seg om en personskade som har sammenheng med pasientrollen. Både fysiske og psykiske skader omfattes.
2.2 Offentlig og privat helsetjeneste
Pasientskadeloven omfatter nå både offentlig og privat helsetjeneste.
2.3 Stedlig avgrensning
§ 19 bestemmer at loven gjelder for skade som er voldt i riket med Svalbard. I tillegg omfattes skade voldt ved helsetjenester i utlandet som det offentlige helt eller delvis bekoster.
3. Ansvarsgrunnlaget
3.1 Hovedregelen – svikt ved ytelsen
Lovens § 2 gir reglene om ansvarsgrunnlaget. Hovedregelen oppstilles i 1. ledd bokstav a som lyder: ”Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes”.
Det oppstilles altså et vilkår om at det må foreligge en svikt ved ytelsen. Spørsmålet er hvordan dette skal forstås i relasjon til de to ordinære ansvarsgrunnlag i erstatningsretten; culpaansvar og det objektive ansvar. Det er på det rene at culpaansvarets subjektive element – den utviste skyld – ikke er relevant her. Det kreves ikke at opptredenen er subjektivt klandreverdig. Samtidig benytter loven uttrykket svikt hvilket vanskelig kan kombineres med et rent objektivt ansvar. Regelen må ses i sammenheng med bestemmelsens 2. ledd som gir en anvisning på momenter som skal hensyntas ved vurderingen av om ansvarsgrunnlag foreligger. Det skal blant annet legges vekt på de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten. Noe må ha skjedd som ikke burde ha skjedd, sett i forhold til visse faglige normer. Svikt-begrepet innebærer at man befinner seg i en mellomsituasjon; mellom det rene subjektive ansvaret og det rene objektive ansvaret.
Det nevnes også at ved ordene ”når skaden skyldes” ligger en henvisning til alminnelige prinsipper om årsakssammenheng.
3.2 Objektivt ansvar
§ 2, 1. ledd bokstav b, c og d oppstiller et objektivt ansvar for skader som skyldes henholdsvis teknisk svikt ved utstyr, smitte eller infeksjon og vaksinasjon.
3.3 Sikkerhetsventil/rimelighetsregel
§ 2, 3. ledd gir en sikkerhetsventil for enkelte tilfeller hvor det ikke er grunnlag for ansvar etter første ledd, eks. det foreligger ikke svikt ved ytelsen. Regelen er ment å gjelde kun for unntaksvise situasjoner, herunder tilfeller hvor det vil virke støtende på rettsfølelsen å ikke tilkjenne erstatning, jfr. forarbeidene. Viktige momenter ved vurderinger er skadens omfang, risikoen for komplikasjonen, indikasjonen/viktigheten av behandlingen, hvorvidt tilstrekkelig informasjon er gitt osv.
3.4. Bevisregel
Lovens § 3 inneholder en særlig bevisregel. Det fremgår av bestemmelsens 1. ledd at ”Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp”. Bevisregelen gjelder både spørsmålet om ansvarsgrunnlag foreligger og om det er årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden. Regelen gjelder imidlertid kun der det er sannsynlig at skaden skyldes ytre påvirkning og ikke for eksempel disposisjon hos pasienten selv. Poenget med regelen er å unngå vidløftige vurderinger av uklare fakta.
4. Hvem er ansvarlig etter loven?
Lovens § 6 bestemmer at NPE er ansvarlig for skade som kan kreves erstattet etter pasientskadeloven. Både offentlig og privat helsetjeneste plikter å yte tilskudd til NPE for å dekke erstatningsutbetalingene samt driften.
5. Saksbehandling i NPE
Krav om erstatning for pasientskade, skal meldes skriftlig til NPE, jfr. § 9. NPE plikter å innhente relevant dokumentasjon og utrede saken, jfr. § 10. Etter at saken er tilstrekkelig utredet, treffer NPE vedtak om erstatning skal ytes og om erstatningens størrelse, jfr. § 12. Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for NPE’s virksomhet, jfr. § 14.
6. Erstatningsutmåling
Når ansvarsgrunnlag foreligger, skal det utbetales erstatning. Lovens § 4 gir skadeserstatningslovens alminnelige utmålingsregler anvendelse også for pasientskadene. Oppreisningserstatning og krav under kr 5.000,- faller imidlertid utenfor loven. I henhold til § 13 skal erstatningen utbetales så snart som mulig etter at saken er avgjort, eventuelt kan det foretas delutbetalinger.
7. Klage og domstolsprøving
Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak kan påklages til Pasientskadenemnda, jfr. § 15. Klagefristen er tre uker. Når en sak ikke er ferdigbehandlet to år etter at saken ble meldt til NPE, kan pasienten kreve at Nemnda overtar behandlingen av saken. Dette for å unngå urimelig lang saksbehandlingstid.
§§ 16 og 17 oppstiller regler om Pasientskadenemnda, herunder dets virksomhet, sammensetning, saksbehandling, m.v.
I henhold til § 18, kan den som krever erstatning bringe saken inn for domstolene når endelig vedtak i Pasientskadenemnda foreligger. Søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunkt underretning om endelig vedtak i Pasientskadenemnda er kommet frem til vedkommende. Dersom søksmål ikke reises innen fristen, har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom. Søksmål reises mot Pasientskadenemnda.
8. Foreldelse
Krav etter pasientskadeloven foreldes etter foreldelsesloven, jfr. § 5. Dette innebærer at kravet foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, eventuelt 20 år etter at den skadegjørende handling opphørte, jfr. foreldelsesloven § 9. Foreldelsen avbrytes ved at erstatningskravet meldes etter pasientskadeloven § 9, dvs. skriftlig melding til NPE.
9. Advokatutgifter
Det fremgår av lovens § 11 at pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom den som utreder saken har truffet vedtak om det eller utgiftene må regnes som tap som følge av skaden. Dersom pasienten har fått medhold i sitt erstatningskrav, er utgangspunktet altså at advokatutgifter dekkes. Det ligger imidlertid en begrensing i at utgiftene må være rimelige og nødvendige. Under selve ansvarsutredningen dekkes vanligvis ikke utgifter til juridisk bistand, idet Norsk Pasientskadeerstatning er et nøytralt organ som selv innhenter relevant dokumentasjon og utreder saken. I særskilte tilfeller kan advokatutgifter dekkes også under denne fasen, eks. ved språkproblemer, alvorlig sykdom og lignende. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse fra den som utreder saken om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket. Også dette vedtaket kan påklages til Pasientskadenemnda. Advokatutgifter dekkes etter den nye loven i noe større grad enn tidligere.
10. Overgangsregler
Erstatningsreglene i loven gjelder bare for skader som er voldt etter lovens ikrafttredelse for henholdsvis offentlig og privat helsetjeneste, jfr. § 21. Skader voldt før 1. januar 2003 (offentlig helsetjeneste) og 1. januar 2009 (privat helsetjeneste) behandles etter loven prosessuelt sett, men selve erstatningskravet avgjøres etter dagjeldende materielle rettsregler.