Ringerike tingrett avsa 12. desember 2011 en dom om årsakssammenheng mellom hendelsen (fysisk angrep fra en beboer ved HVPU-institusjon) og nakkeplager.
- Saken gjaldt krav om yrkesskadeerstatning for en hjelpepleier (A) som ble angrepet av en beboer ved en HVPU-institusjon 23. mai 1999. Hun ble lugget kraftig, slik at hodet ble ristet forover og fra side til side i tre omganger. A var 34 på skadetidspunktet.
- Spørsmål om årsakssammenheng mellom hendelsen og nakkeplager/hodepine, samt konsentrasjons- og hukommelsesvansker.
- A’s skade var av trygden godkjent som yrkesskade. Hun fikk avslag på krav om menerstatning med den begrunnelse at plagene ikke utgjorde minimum 15 % medisinsk invaliditet. Trygderetten stadfestet avslaget.
- A ble innvilget 100 % uførepensjon i feb. 2011.
- Retten konkluderte med at hendelsen hadde skadeevne, og viste bl.a. til Hålogaland lagmannsretts dom av 15. nov. 2011, hvor tilsvarende tilfelle hadde tilstrekkelig skadeevne.
- Partene var enige om at det forelå akuttsymptomer.
- Vedr. brosymptomer: Tryg anførte at det forelå symptomfri periode mellom 7. juni 1999 og 5. oktober 1999, idet det ikke var nevnt nakkeplager i journalen i denne perioden.
- Retten la til grunn at det ”ikke nødvendigvis er slik at symptomer er borte så snart man friskmeldes; friskmeldingen sier heller ikke noe om hvorvidt man er i stand til å arbeide”. Videre minnet retten om at ”en journal på ingen måte er ment å være en uttømmende angivelse av en pasients helsetilstand til enhver tid, men kun angir det viktigste der og da”.
- Tryg anførte også at det forelå ytterligere to symptomfrie perioder:
5. feb. 2001 – 9. okt. 2001 og sept. 2002 – sept. 2005. Retten la vekt på at blodpropp dominerte i denne perioden og maskerte de andre plagene. Videre mente retten at dersom det skulle dreie seg om nye nakkeplager da de igjen ble tatt opp, ville det formodentlig ha fremkommet av journalen. For øvrig viste retten til at man på disse tidspunkt kan hevdes å være over i en kronisk senfase, slik det er definert i Lie-dommen og man antar da at plagene er varige. Retten konkluderte med at kravet til brosymptomer var oppfylt.
- Retten kom videre til at også det fjerde vilkåret var oppfylt,- forenelighetsvilkåret. Retten la til grunn at det ikke var skjedd noe varig forverring av plagene på noe tidspunkt, og at de forverringer som hadde funnet sted underveis derimot syntes å ha hatt sammenheng med økt belastning/aktivitetsnivå. Retten fant heller ikke at A hadde noen inngangsinvaliditet eller at det forelå andre mer sannsynlige årsaker til A’s plager.
- Konklusjon: Årsakssammenheng! Yrkesskaden ble ansett å være den eneste nødvendige betingelse for skadefølgen.
- Videre kom retten til at skadefølgene var påregnelige.
- A ble tilkjent erstatning